Tre strake tap for første gang under David Artell. Er det skader, feilslåtte signeringer, aldrende nøkkelspillere eller en spillestil motstanderne har lært seg å utnytte? Lørdagens 0–1-tap mot Port Vale ga flere interessante svar, men reiste også nye spørsmål om hvor Grimsby egentlig står.
Det har lenge vært en følelse av at Grimsby Town er på vei mot noe større under David Artell. Fra å være et lag som først og fremst skulle overleve i League Two, har ambisjonene gradvis dreid mot å dominere kamper, kontrollere ballen og diktere spillet.
Men kanskje har ambisjonene begynt å løpe fra forutsetningene?
Lørdagens bortekamp mot Port Vale var på mange måter et eksempel på hva som kan skje når et lag ønsker å spille offensiv og dominerende fotball, men ikke har den nødvendige balansen til å håndtere konsekvensene.
Port Vale vant bare 1–0, men ifølge xG-tallene skapte hjemmelaget sjanser tilsvarende hele 3,51 forventede mål. Grimsby kunne med andre ord fort ha reist hjem med et langt styggere resultat.
Det er vanskelig å bortforklare slike tall som tilfeldigheter.
Når ballbesittelse ikke betyr kontroll
Artells fotball bygger på at Grimsby skal tørre å spille. Backene skyves fremover, midtbanespillerne deltar offensivt og kantene søker rom mellom motstanderens ledd.
Når det fungerer, kan Grimsby være vanskelige å håndtere. Problemet oppstår når ballen mistes.
Mot Port Vale ble Grimsby gang på gang fanget med store avstander mellom spillerne. Hjemmelaget kunne vende spillet ut på kantene, komme til innlegg og utnytte rommene som oppstod når Grimsbys spillere stormet tilbake mot eget mål.
Særlig Port Vales høyreside skapte problemer. Ikke for at det var her selve sjansene var, men for at man ikke nektet dem å slå inn derfra.
Det er fristende å forklare dette med manglende innsats eller enkeltspillere som ikke følger løpene sine, men problemene virker mer sammensatte.
Når et lag angriper med mange spillere, må det samtidig ha en plan for hvordan det skal forsvare seg ved balltap. Dette kalles gjerne restforsvar, og her fremstår Grimsby for tiden som sårbare.
Stopperne får for store områder å forsvare
Maldini Kacurri er en fysisk imponerende forsvarsspiller. Han har muskler, styrke og gode forutsetninger for å vinne dueller. Men mot Port Vale ble det også stilt spørsmål ved hurtigheten hans når han måtte snu og løpe mot eget mål. Vi ser det tydelig ved hvor mange armer han må hjelpe til med.
Harvey Rodgers’ offensive løp fra høyrebacken gjør samtidig at stopperne tidvis må dekke enorme områder.
McJannet er heller ikke først og fremst kjent som en utpreget hurtig stopper.
Det betyr ikke nødvendigvis at noen av dem er dårlige forsvarsspillere. Men kanskje blir de bedt om å utføre oppgaver som ikke passer spesielt godt med deres fremste kvaliteter.
Det er stor forskjell på å forsvare egen sekstenmeter med laget samlet og å skulle stoppe raske angripere med 30 meter åpent rom bak seg.
Rodgers har hurtigheten til å bidra offensivt og komme seg tilbake, men han er også en spiller som gjerne går helhjertet inn i angrepene. Da er Grimsby avhengige av at balltapene ikke kommer på feil tidspunkt.
På motsatt side virket Sweeney noe mer tilbakeholden mot Port Vale, men da indreløperen på hans side ikke helt klarte å orientere seg oppstod det ofte innlegg her fra.
Kanskje er ikke løsningen at begge backene skal slutte å angripe, men at Grimsby må bli flinkere til å variere hvem som går frem, og hvem som blir igjen.
Port Vale avslørte problemene med 3-5-2
En av de mest interessante taktiske utfordringene Grimsby møtte, var Port Vales 3-5-2-formasjon.
Med to spisser kunne hjemmelaget binde opp Grimsbys stoppere, samtidig som vingbackene kom fremover fra dypet.
Dermed oppstod et dilemma for Grimsbys backer. Skulle de trekke inn og hjelpe stopperne, eller gå ut for å møte vingbackene?
Mot Port Vale så vi flere situasjoner hvor Rodgers trakk inn mot egen sekstenmeter, mens en motstander ble stående med store rom på utsiden eller ved bakre stolpe.
Samtidig ble det vunnet mange dueller inne i boksen av fysisk sterke Port Vale-spillere. Når ballen ble slått videre eller falt ned på motsatt side, var Grimsby ofte i ubalanse.
Normalt skal et forsvar kunne sideforskyve og dekke slike rom. Men det forutsetter at spillerne har tid til å organisere seg.
Når innleggene kommer mens hele laget fremdeles er på vei hjemover, blir oppgaven langt vanskeligere.
Det er ikke nødvendigvis slik at 3-5-2 automatisk er en svakhet for Grimsby. Men formasjonen kan være spesielt effektiv mot et lag som spiller 4-3-3 med offensive backer og kantspillere som gjerne trekker innover.
Spørsmålet er om motstanderne i økende grad har funnet ut hvordan de skal utnytte dette.
Amaluzor og problemet på bakre stolpe
Mot Port Vale var det særlig på Amaluzors side at avslutningene kom.
Ved flere defensive overganger søkte Amaluzor innover mot området foran egen sekstenmeter, fremfor å følge motstanderens brede løp.
Dette trenger ikke nødvendigvis være feil. En kantspiller skal også beskytte sentrale rom og hindre gjennombrudd.
Men når Rodgers samtidig trekkes inn for å hjelpe stopperne, risikerer Grimsby at begge spillerne konsentrerer seg om det samme området.
Resultatet blir at motstanderens vingback får store rom.
Det kan minne om det engelskmennene kaller *ballwatching*, hvor spillerne blir så opptatt av ballens posisjon at de mister oversikten over motstandere som beveger seg bak dem.
Spørsmålet er om dette handler om manglende defensive instinkter hos Amaluzor, eller om instruksene fra trenerbenken ikke fungerer godt nok mot akkurat denne typen motstander.
Sannsynligvis finnes noe av forklaringen i samspillet mellom spillerne.
Ble Fin Cartwright offer for et kompromiss?
En annen interessant avgjørelse var å bruke 19 år gamle Fin Cartwright som indreløper.
Unggutten hadde gjort seg fortjent til nye muligheter etter gode offensive bidrag. Samtidig hadde verken Jamie Walker eller Cian Doyle overbevist fullt ut den siste tiden.
Artell ønsket å gi Cartwright sjansen, men hadde samtidig Vernam og Amaluzor som hadde gjort det brukbart på kantene.
Dermed ble løsningen å flytte Cartwright inn sentralt.
Det kan ha vært et kompromiss som kostet mer enn det smakte.
Cartwright har selv fortalt at han har erfaring fra sentral midtbane, men det er stor forskjell på å spille der i ungdomsfotballen og å skulle håndtere de defensive kravene i League Two.
Som indreløper må man kontinuerlig orientere seg om løp både foran, ved siden av og bak seg.
Mot Port Vale virket Cartwright tidvis å ha store problemer med å følge spillere som kom bakfra. Særlig når hjemmelaget vendte spillet ut mot høyre, ble det vanskelig å dekke både sentrale rom og hjelpe til ute på kanten.
Dette er ikke nødvendigvis kritikk av Cartwright. Han er 19 år og fremdeles under utvikling.
Men kanskje var det ikke riktig kamp å gi ham denne oppgaven.
Artell valgte i praksis å prioritere offensive kvaliteter i en posisjon hvor Grimsby denne gangen hadde stort behov for defensiv disiplin.
Det reiser et større spørsmål: Velger Artell de elleve spillerne han mener er best, eller de elleve som passer best sammen mot den aktuelle motstanderen?
Hvor mye savnes Shelton?
Skadesituasjonen har også påvirket Grimsby betydelig.
Fraværet av Mark Shelton har redusert alternativene på midtbanen, mens Geza David Turi har vært opptatt med landslagsspill for Færøyene.
Turi var tilbake mot Port Vale, men hvor mye hadde han egentlig igjen på tanken?
Fire landskamper og lange reiser på kort tid kan være en betydelig belastning. Selv om en spiller er tilgjengelig, betyr det ikke nødvendigvis at han er fullt restituert.
Det kan være særlig krevende i rollen som defensiv midtbanespiller, hvor man stadig må dekke rom, lese overganger og reagere raskt når laget mister ballen.
Med Shelton ute har Grimsby dessuten færre muligheter til å avlaste Turi eller sette sammen en mer robust midtbane.
Når laget samtidig spiller med store avstander mellom leddene, øker belastningen ytterligere.
Det blir en ond sirkel. Skadene gjør at de samme spillerne må spille mer, samtidig som spillestilen krever stadig mer av dem.
Har de eldre spillerne begynt å merke årene?
Det er også naturlig å stille spørsmål ved aldersprofilen til enkelte av nøkkelspillerne.
Kieran Green og Andy Cook representerer erfaring og kvaliteter som har vært viktige for Grimsby, men det er relevant å diskutere hvor lenge de kan opprettholde det samme fysiske nivået.
Ett år eldre betyr selvsagt ikke automatisk ett hakk dårligere. Men dersom et lag skal presse høyere, dekke større rom og løpe mer, blir de fysiske kravene større.
Kanskje er det ikke de erfarne spillerne som har blitt vesentlig dårligere, men spillestilen som i økende grad krever egenskaper de ikke først og fremst besitter.
Det er en viktig forskjell.
Har overgangsvinduet vært godt nok?
Dette bringer oss til sommerens spillerlogistikk.
Grimsby har hentet spillere med potensial og spennende kvaliteter. Men har klubben hentet de riktige typene?
Det er ikke nødvendigvis antall spillere som er problemet. Spørsmålet er om troppen har den rette sammensetningen.
Har Artell tilstrekkelig hurtighet i forsvarsleddet til å spille med høy linje? Har han nok defensive midtbanespillere som kan beskytte stopperne? Finnes det alternativer som gjør det mulig å endre kampbildet uten å svekke laget på andre områder?
Det kan være at Grimsby har hentet spillere som passer godt til fotballen Artell ønsker å spille, men som ikke nødvendigvis ennå har skaffet seg forutsetningene for å gjennomføre den.
Når skadene kommer, blir mangelen på balanse enda tydeligere.
Og når unge spillere må brukes i uvante roller, kan det oppstå nye problemer.
Må Artell bli mer pragmatisk?
I andre omgang mot Port Vale virket Grimsby å justere noe av den offensive risikoen. Backene var mer tilbakeholdne, og laget fremstod periodevis mindre åpent.
Men samtidig gikk det ut over angrepsspillet.
Det er kanskje det mest bekymringsfulle.
Grimsby virker tidvis å stå overfor et valg mellom å angripe med mange spillere og bli sårbare bakover, eller å sikre seg defensivt og miste mye av den offensive kraften.
De beste lagene behersker begge deler samtidig.
Det betyr ikke at Artell bør forkaste sin 4-3-3 eller gi opp ambisjonen om å dominere kamper.
Men kanskje trenger Grimsby en mer dynamisk tilnærming.
Mot enkelte motstandere kan begge backene få stor offensiv frihet. Mot andre bør den ene bli igjen. Mot lag med raske overganger kan forsvarslinjen ligge noe lavere, mens det mot 3-5-2 kan være nødvendig med tydeligere ansvar for hvem som følger vingbackene.
Det handler ikke om å svikte spillestilen, men om å tilpasse den.
Et lag mellom to utviklingstrinn?
Det er lett å bli pessimistisk etter tre strake tap, men Grimsby har fortsatt mange av kvalitetene som har gjort laget konkurransedyktig under Artell.
Likevel er det grunn til å stille spørsmål ved om klubben befinner seg mellom to utviklingstrinn.
Artell har løftet Grimsby fra et lag som skulle overleve, til et lag som ønsker å styre kampene.
Men kanskje har den offensive utviklingen gått raskere enn den defensive.
Å kontrollere ballen er ikke det samme som å kontrollere kampen. Og det hjelper lite å ha mange spillere i angrep dersom motstanderen får de største sjansene hver gang ballen mistes.
Port Vales 3,51 i forventede mål bør derfor være en langt større vekker enn selve 0–1-resultatet.
Det kan selvsagt være at tre strake tap først og fremst skyldes en kombinasjon av skader, formsvikt og tilfeldigheter. Men det er også mulig at vi nå ser konsekvensene av en spillestil som har blitt mer ambisiøs enn spillerstallen foreløpig tåler.
Kanskje er ikke problemet at Grimsby har sluttet å utvikle seg under David Artell. Kanskje er problemet at Artell forsøker å ta det neste steget før laget er helt klart for det.
Og da blir den viktigste oppgaven fremover å finne balansen mellom den fotballen Grimsby ønsker å spille, og den fotballen spillerne faktisk har forutsetninger for å mestre.
Enkle løsninger på kompliserte problemer
Tre strake tap har naturligvis også fått hylekoret i sosiale medier til å våkne. Flere krever endringer i startelleveren, og det er forståelig at supporterne ønsker å se andre spillere få sjansen når resultatene uteblir.
Men det er ikke nødvendigvis så enkelt som at Iwan Morgan kommer inn, og dermed er alle problemer løst.
Morgan har utvilsomt energi og arbeidsvilje, egenskaper som gjerne verdsettes høyt blant engelske supportere. Men hvor mye får Grimsby egentlig igjen for innsatsen? Det er forskjell på å løpe mye og å løpe riktig, akkurat som det er forskjell på å skape uro og å skape målsjanser. Foreløpig er det grunn til å stille spørsmål ved sluttproduktet.
Det er kanskje en tendens i engelsk fotball til å verdsette spillere som jager, takler og viser innsatsvilje, mens de mer subtile kvalitetene ikke alltid får samme oppmerksomhet. Men hardt arbeid alene er sjelden nok til å løse taktiske utfordringer.
Det betyr ikke at Morgan eller andre som banker på døren, ikke fortjener muligheten. Konkurranse om plassene er sunt, og enkelte endringer kan være nødvendige.
Men dersom Grimsbys problemer først og fremst handler om balansen mellom lagdelene, rommene som etterlates ved balltap og manglende defensiv organisering, hjelper det begrenset å bare bytte ut noen navn på lagoppstillingen.
David Artell må selvsagt tåle kritikk for både laguttak og taktiske disposisjoner. Men løsningen er neppe så enkel som mange vil ha det til.
Det handler ikke bare om hvem som spiller, men hvordan de spiller sammen.
