Forfatter: Grimjos

GrimsbyNorge redaktøren har dratt på en ukes sommerferie i Grimsby for å se de to hjemmekampene mot Salford og Mansfield.

Dag 1

You’re having a laugh!?
Den erkebritiske taxisjåføren inn til Grimsby sentrum lurte på om jeg skulle arbeide på vindmøllefarmen ute i Nordsjøen. Da jeg sa at jeg var her for å se fotball holdt gebisset på å falle ut. «You’re having a laugh!?»

Vel nå er jeg her i Grimsby på hotellrommet før kveldens kamp. Ut av vinduet i tredje etasje skimter jeg toppen av Dock Tower, mens jeg ser rett ned på Grimsby Town togstasjon.

Alarmen stod på 03:40 hjemme og etter en dag med reise og trasking i Grimsbys gater var det godt med noen timer på hotellet for å bli kampklar.

Det har faktisk blitt femten år siden jeg var her sist. Turene over siden har vært for å se diverse finaler. Sist bodde jeg i Cleethorpes som var mer idyllisk og rolig. Her i Grimsby sentrum er det mer asfalt med biler som kjører på feil side av veien, noe som ennå føles litt uvant å manøvrere seg gjennom som fotgjenger.

Jeg søkte om sommerferie på sensommeren i år og da kampprogrammet kom med to hjemmekamper på rad ble det for fristende. Dermed ble den tradisjonelle sydenturen vraka. Å få med seg Blundell Park før det er for sent bør være et mål for alle norske grimsbysupportere.

En tidsreise
Å fly med KLM fra Stavanger via Amsterdam til Humberside tur-retur kom på overkommelige 4000 kroner riktignok med ugunstige reisedager med tirsdag inn og mandag ut, men det matchet jo perfekt med kampprogrammet. Taxi fra Humberside til Holiday Inn Grimsby kom på 30 pund. Så da ble ikke prisen nødvendigvis så mye dyrere enn billig billett til en storby og tog inn?

Flyet fra Norge gikk etter ruten 06:20 norsk tid, mens jeg landet i England 09:23 lokal tid. Ikke verst med bare halvannen times ventetid på Schipol.

Turen fra Amsterdam til Humberside er jo en slags tidsreise. Jeg ankom faktisk før jeg dro da flytiden var på 55 minutter, mens tidsdifferansen som kjent er en klokketime.

Ellers merker man at det har blitt streng kontroll for å komme inn i dette rare landet etter Brexit. Det var scanning av pass og fotografering gjennom en automatisk skranke på Schipol, som forøvrig hadde en egen etasje med de underligste destinasjoner i engelske og skotske byer.

Jeg hadde nærmest sett for meg et propellfly over, men det var en bra standard selv om flyet var litt lite. Det er kult at de har disse rutene, her er det nok ikke mange turister som reiser. Jeg talte kun 13 passasjerer, da det nesten ble personlig!

Da jeg landet på Humberside var det nye spørsmål i en ny luke. «Hvorfor har du reist til England?» «Hva skal du gjøre her?» «Hvor skal du bo?»

Det var fristende å si at jeg skulle se Grimsby spille kamper, men jeg nøyde meg å si at jeg skulle på ferie og bo på hotell i Grimsby. Det holdt til å få meg gjennom kontrollen!

Bra standard på hotellet
Grimsby har sine slitte hotell, men Holiday Inn er av bra moderne standard og har de beste karakterene på internett. Problemet var at innsjekkingen ikke startet før klokken 15:00, mens jeg var her litt over 10:00!

«Jeg beklager hotellet er fult, men du kan sette kofferten her og komme tilbake klokken 14:00,» sa den koselige hotellresepsjonisten til meg.

Så hadde jeg ikke planlagt å gjøre så mye fornuftig i dag før kampen, dermed ble det ut å gå gatelangs. Med lite batteri på mobilen gikk jeg mer på måfå ut fra husk fra sist jeg var her, jeg prøvde å gå nedover mot Dock Tower for å få et bilde av den, men i 22 grader og en alt for stor sekk som ga en klam rygg var det et for stort prosjekt å få det perfekte bildet av tårnet uten at det lå masse bygninger foran. Nede på dokken er det mye industri med veier som bare stopper opp og jeg måtte gå mye tilbake for å prøve å finne veien. Her må jeg tydeligvis ha google maps med meg neste gang.

Uansett så fikk jeg sett en del på oppdagelsesferden min. Vakre Victoria Flour Mill er fotogen fra Corporation Bridge, men den brua var under oppshining og gangveien lå på feil side. Jeg kom med helt ned til dokkene og så både Yardbirds rockeklubb og Docks Beers der nede før jeg ga opp å manøvrere meg videre. På veien tilbake ble det spist et skamløst måltid på McDonalds før jeg stakk innom hotellet to timer etter at jeg var der sist.

«Har dere fortsatt ingen ledige rom klare?»

Dama bak skranken skulle undersøke igjen og mens jeg ventet lurte hun på om jeg ville ha en Guinness. Det hadde nemlig nettopp vært en mann for å sjekke kranen og det stod et glass som jeg kunne få gratis.

Jeg helte ned halve glasset og dama så litt rart på meg.

«Ja, nå fikk jeg dårlig tid om du har et ledig rom her.»

«Bare ta med deg glasset opp på rommet du.»

Etter å ha ringt opp til en av renholderne fikk hun bekreftet at rom 315 var klart.

Nærmest utmattet av å ha gått gatelangs i to timer med alt for mye klær i sommervarme gjorde at jeg nesten svimlet av den ene øla.

Etter å ha fått pakket ut av kofferten og tatt meg en dusj ble det en ny liten tur gatelangs, denne gang i motsatt vei. Her var det langt mer koselig enn ned mot dokkene. Det var noen fine spisesteder rett ved meg. Tredici skal ha den beste pizzaen i byen og det ligger like ved, så det vil bli en oppgradering fra McDonalds!

Så det var første rapport fra Grimsby. Nå er det tre timer til kampstart. Jeg har kjøpt meg ukeskort på Stagecoach-bussene for overkommelige 16 pund. Så jeg tenker å ta bussen i retning Blundell Park om litt. Det må jo suges inn litt inntrykk fra området rundt, så jeg kommer garantert til å ankomme arena alt for tidlig!

Pensjonisttreff på Findus Stand
Bussturen med rute 10 gikk såpass smertefritt at jeg ankom kampen to timer før avpark. Snakk om å være ivrig. Da hadde de ikke en gang åpnet portene til tribunene, men det var åpent i barene «Mariners Trusts Fan Zone» og i «McMenemys» som hadde Fish & Chips på menyen. Jeg stakk så vidt nesen innom club shop’en før jeg kjøpte et kampprogram til £3 med en alt for stor seddel. Deretter tok jeg en tur rundt utenfor arenaen. Blundell Park er et levende museum og spesielt baksiden av gamle Main Stand fra 1902 ser ut som kulissene til en cowboylandsby.

Main Stand har også garderobene og det var her spillerne ankom. Det unge stjerneskuddet Evan Khouri stod og pratet med en funksjonær da jeg passerte, mens en svær spillerbuss rygget inn den kronglete veien, mens kjegler ble flyttet på for å gjøre vei.

Tilbake foran den store tribunedelen uten navn, som er mest kjent fra før som Findus eller Youngs, hadde de nå åpnet portene.

Jeg hadde bestilt billett på forhånd på nett og fått en tekstmelding med en link til en QR-kode. Denne ble skannet inn og voila så var jeg inne i den historiske arenaen som neste år feirer 125 år.

Jeg skulle sitte på Upper helt på midtstreken under der man filmer kampene fra. Etter å ha funnet setet var det ennå over en time til avspark. Så etter å ha bladd litt i programbladet var det på tide utforske litt.

Jeg hadde hørt mange skrekkhistorier om toalettene og selv om klubben skryter på seg at dem tidvis har fått varmtvann i springen, var det absolutt ikke innbydende med ei livslei pisserenne og et par avtreder jeg ikke orket å gå inn i. Etter å ha fått markert Blundell Park med litt urinade, vasket hendene og ikke ha fått tørket dem (da det ikke var noe tørkepapir å oppdrive) tok jeg en runde nede langs gresset foran Lower.

Her var det ei ung jente som stoppet for å snakke med meg og skrøt over å ha fått to autografer, mens broremann visstnok hadde fått sparket i en kampball. Det er kjekt at den unge generasjonen er ivrige.

Tilbake i setet mitt startes det så smått å fylles opp. Her la jeg merke til at alderssnittet på denne tribunedelen var meget høyt. Brorparten var godt over 70 år gamle, så man får håpe at disse får sine etterfølgere…

Noen kjendiser spottet jeg også. Komikeren Lloyd Griffith passerte og fikk tilrop fra fansen. BBC’ tidligere programleder David Burns var også på plass. Jeg gjenkjente også legenden Dave Boylen som jo har slitt helsemessig de senere år med demens.

Greia med Grimsby-fansen er at dem holder seg i barene og i minglesoner helt frem til avspark og først da det var fem minutter til avspark fikk jeg noen på siden av meg.

Utrolig nok skulle jeg sitte skulder til skulder med Dave Boylen! 75-åringen fikk 384 kamper for Grimsby på 60- og 70-tallet og jobbet siden på kamparrangementer. Dave var en høflig kar som takket pent for at jeg reiste meg opp da han skulle ta sete.

Huskatt på ville veier
Så skulle det bli fotballkamp her.

Salford, som eies av Manchester United-legender, har blitt spådd i toppen (som alltid) og gikk respektløst ut fra start med flere cornere før folk hadde fått slått ned klappsetene.

Grimsby slet noe med en ny formasjon, men man fikk mer trøkk fremover i 4-3-3. Abo Eisa ga Grimsby ledelsen etter 20 minutter da et skudd tok via en motspiller.

Tilskuerne hoiet på en dommer som sjelden ga Grimsby noen fordeler, men han gikk under for presset og viste ut Ossama Ashley etter 49 minutter. Etter dette hadde man god kontroll og Abo Eisa doblet kontoen etter timen. Nærmere 6000 tilskuere fikk se en fin kamp, men det største brølet fikk en rød katt som sprang for livet foran Osmond Stand etter omlag 80 minutter. Selv trodde jeg det var en rev, men det skal ha vært en katt. Ikke så rart at slikt skjer da Blundell Park er omringet av mursteinshus.

Seieren var i boks og tilskuerne takket spillerne og trener Paul Hurst for kampen ved å stå igjen og klappe.

Tilskuerne stimlet ut og jeg var så heldig med å få komme rett inn på en buss i retning sentrum. Nå var det noe mørkt og rimelig vanskelig å se hvor jeg skulle av. Så jeg hoppet av fem minutters gange før tiden, men etter å ha lagt inn gata på google maps fant jeg fram til min lille hule.

Dermed er første dag i grimsbyland over. Hva dag to bringer vet jeg ikke. Muligens tar jeg og busser litt rundt ut mot Cleethorpes. Fish & Chips må jo testes ut, kanskje jeg pakker et badehåndkle i sekken for å gjøre det til en skikkelig sommerferie?

Dag 2

Sjynt å kjøra buss
19 000 skritt er fasit når jeg skriver dette på hotellrommet etter en dag ute i finværet bare Grimsby og Cleethorpes kan tilby.

Jeg sov som en (Jo)stein etter tirsdagens seier og våknet ikke før 07:20, noe som er sent for meg å være.

Etter delvis å ha blitt skoldet i en litt uforutsigbar dusj bar det ned til hotellfrokost. Her tilbød en solid engelsk frokost og jeg kastet både bacon, eggerøre og en pølsesnabb på tallerken sammen med to toastskiver. En youghurt, et glass appelsinjus og en minimuffin måtte også bøte med livet ned i dragsuget.

Rundt meg satt det bare det jeg antar er arbeidsmenn leid inn til prosjekter rundt vindmølleindustrien. Det virker som om hotellet lever godt på dette og rene turister har jeg til gode å se noe av – i mitt hode. Et par av dem snakket faktisk svenska.

Så opp på rommet og pakke sekken for dagens erskursjon. Når en drar alene kan en ta mye på sparket og jeg liker å snoke rundt på oppdagelsesferd.

En av hovedårene til bussene går like ved og her går dem titt. En nummer 3 til Cleethorpes ankom akkurat da jeg gikk over veien og etter å ha satt opp Abo Eisa-farten sprang jeg nesten ned en jente som var på vei av bussen! «Oh, I’m sorry!,» lød det fra undertegnede med en lett skandinavisk dialekt.

Bussene i Grimsby har ikke noe lystavler som sier hva neste holdeplass er så her må man følge med enten på å gjenkjenne seg eller flekke opp mobilen. Stagecoach har et fint kart i appen hvor man kan følge med.

En 12-åring på bakerste rad hadde dog fått det over seg å være veileder. «The next stop is …» gikk på repeat og mora var ganske så irritert.

Bussjåføren måtte også ta en time out og gikk av bussen for å ta seg en røyk da vi stoppet ved det gigantiske kjøpesenteret Freshney Place. Senteret har flere store kjedekjeder, men mange av lokalene står tomme.

Rett ovenfor Freshney ligger også The Barge som nylig ble kåret til områdets beste pub. The Barge er en gammel pub-båt som ligger i flotte omgivelser, men at man fortiden graver opp hele plassen for å legge nye heller trekker noe ned på idyllen.

Bussen snirklet seg videre mot Cleethorpes gjennom en rekke shoppinggater før vi kom inn på den berykta Freeman Street. Gata hadde et forferdelig ry sist jeg var her, men har fått en liten oppshining. Ved denne gata ligger Wellington Arms hvor Grimsby Town ble stiftet i 1878.

Inn på lange Grimsby Road passerer vi igjen Blundell Park, men i dag skal vi et stykke videre.

Etter å ha passert denne store rundkjøringen tar vi opp Isaacs Hill og inn til Cleethorpes sentrum, vi blir med et stopp til og går av ved promenaden i Cleethorpes.

Den endeløse promenaden er et mekka for gambling for barn, minigolf, strandliv og restauranter. Noe glorete som bare engelskmenn kan det, men også et fint turområde.

Jeg starter ved piren hvor den velkjente restauranten Papas ligger. Det var jo her Grimsby sluttforhandlet frem sin avtale med skrekktreneren Ian Holloway i sin tid.

Sola skinner og en rekke barnefamilier har trukket ned på stranda, men det er vel ingen som bader. Her vasser man bare en kilometer ut da det var en voldsom fjære. Jeg vet ikke hva barna holdt på med der ute, men jeg antar de må ha funnet noen krabber. De var i allefall veldig opptatt med sitt.

Jeg spaserer i retning sør så langt jeg kommer. Beina er slitne fra gårsdagens trasking, så man får i allefall trent seg. Dagens kjendisspotting var Anne Boyers, Grimsby Towns eminente fotograf, som gikk tur med tre venninner.

Med VM-semifinale for The Lioness klokken 11:00 hadde jeg vurderte å stikke innom en fotball-pub om jeg fant en, men det var ikke så mange av dem som var åpne så tidlig.

På slutten av selve stranden ble det vill natur hvor strandsida ble mer tilgrodd, et flott område for å lufte bikkja dette, noe som var strengt forbudt på hovedstranda. Langs en gang- og sykkelsti gikk det også et lite togspor som jeg antar må være for noen barnevennlige tog? Jeg passerte også et slags mini-badeland tilrettelagt for barn da det nok ikke var mer enn 20 centimeters vannhøyde. Videre kom jeg til et slags robåtutleie ved en dam med flere fugler. Her var vannet såpass brunt at det var i ferd med å bli en grøt. Stien rundt dammen var såpass neddritt av fugleskitt at en nesten måtte leke floor is lava.

Her snudde ferden og på vei tilbake gikk jeg litt på selve stranda før jeg tok opp inn i gatene etter å ha passert nok en liten park. Her er det utrolig mange små gamle hus som nok er flere hundre år gamle.

Jeg spottet også etter Dovedales hotell hvor jeg bodde sist jeg var i området. Hotellet var utrolig knirkete og den tidligere webmasteren i Grimsby, Dale Ladson, mente dette var et rene kjære Adams Family-hotell.

Jeg kjente igjen biblioteket i Cleethorpes og da viste jeg at hotellet lå like ved. Der lå det ennå. Et mystisk hotell hvor alle rommene er forskjellig innredet med en voldsomt prangende stil.

Inn på promenaden igjen måtte jeg se nærmere på Ross Castle. Det ser ut som det er 1000 år gammelt, men ble faktisk bygget så sent som i 1885 som en slottsruin. Merkelige greier hvor steinene er støpt sammen med sement og kledd i grønne vekster, vi får kalle det et landemerke.

Når man passerer Papas i nordlig retning kommer man til hundrevis av meter med gamblingmaskiner. Jeg fikk en litt dårlig smak i munnen da dette var bygget som et pengesluk for foreldre med glorete maskiner som plinger og lyser med bamser som premier for kidsa.

Uansett videre går vi. Her ligger det noen fastfoodsjapper med fish & chips av ukjent kvalitet. På strandsida ligger det også et slags tivoli for barn, her var det knapt noen som var og dem som jobbet der kan utenkelig tjene fett da dette var en godværsdag etter mye drittvær i juli. Kanskje det er bedre besøkt senere på dagen?

Veien fortsatte i retning Grimsby og da Blundell Park ligger her fortsatte jeg å gå i den retningen. Her er det noen fancy bruer med litt høyde over togsporet og jeg hadde håpet å få tatt noen kule bilder av stadionet herfra, men jeg kom liksom aldri høyt nok opp!

Jeg fortsatte å gå. Nå var det en mer glissent besøkt del av stranda som hadde murt opp gedigne trapper som sikkert fungerer som en mur ved høy vannstand. Her var det noen som trente med å løpe opp trappa og da kom jeg på at Grimsby Town i gamle dager under Lawrie McMenemy pleide å trene fotball her i sanden. Da dette var rett nedenfor Blundell Park antar jeg at dette var spotten de benyttet seg av uten at man skal ta det for god fisk?

Stien fortsatte og fortsatte og da jeg skimtet Dock Tower i det fjerne håpet jeg å få tatt et fint bilde av det herfra, men jeg hadde litt bange anelser ettersom jeg hadde passert det som var en slags sperring, men samtidig ikke.

Mannen med hunden
Jeg gikk og gikk og gikk og gikk og plutselig var det en kar der som var ute med en svært røytende hund og en tennisball. Han satte seg ned for å slappe av og stoppet meg for å si at veien til slutt vil ha en ende og at man må snu.

Da jeg fortalte at jeg håpte å få tatt et bilde av Dock Tower prøvde han å være behjelpelig med at det et hull i et gjerde en plass hvor jeg kunne snike meg igjennom, men jeg ble enig med meg selv å heller snu da jeg var tom for drikke og langt fra lommekjent.

Så da bar det sørover igjen før jeg tok over brua mot Blundell Park. Det var jo ingen dårlig erstatning. Jeg måtte suge inn mer dette fantastisk sjarmerende stadionet hvor plankene på baksida av Main Stand er noe for seg selv.

Husene ligger også tett og jeg håpet å finne katten som i går sprang inn på Blundell Park. Et videointervju med katten ville jo ha vært noe, men jeg så bare to matskåler utforbi et hus.

Etter å ha sugd til meg mer inntrykk av Blundell Park hvor banemannen klippet gresset stakk jeg innom en kiosk for å kjøpe meg en kald brus. Nå var jeg virkelig dehydrert etter å ha gått sålene av meg.

Vel da fortsatte vi å gå da. Her var det også noen litt mer obskure butikker med mye rask. Da jeg følte at det minket på attraksjonene kastet jeg meg på bussen til Grimsby sentrum.

Foringstid
Etter en kort tid på hotellet for å lade mobilen og meg selv bar det ut igjen for å få seg en matbit.

Research hjemmefra på Tripadvisor hadde anbefalt Tredici pizzarestaurant, som har de beste karakterene i byen.

Etter å ha fått meg et bord kom servitrisa med menyen og det ble en Diavola stekt på gamlemåten med tre som varmekilde. Det smakte utmerket og anbefales.

Jeg fikk også i meg en dessert med iskrem, kaffe og noe likørgreier som jeg våknet skikkelig av. En god times rast på restauranten ga meg nye krefter til å se mer av Grimsby sentrum. Grimsby Town Hall kjente jeg igjen fra klubbens jubelstunder, det er jo her bussparaden endte etter opprykket.

Etter at en lett ruset mann med en fot kjørte baklengs med rullestolen forbi meg og lo som en stukket gris da han krasjet i en parkert sykkel hastet jeg videre. Jepp, det er noen løse fugler i denne byen…

Jeg stakk så innom togstasjonen og stotret frem om jeg kunne kjøpe togbilletter til Lincoln for i morgen. Jo det gikk bra. Tur retur for £15,70 var en fin pris. Så da blir det litt mer kulturelle inntrykk hos The Imps i morgen.

Så bar det oppover igjen mot hotellet, først tenkte jeg å ta innom en butikk for å kjøpe meg noe å drikke. Det ble en diet cola og en fersk utgave av Grimsby Telegraph som sengelektyre.

Nå har jeg bladd i avisa og hvilt beina og skrevet ned dette. Det tar på å gå rundt og surre i sola en hel dag. Senere i kveld har jeg tenkt å se en ny fotballkamp. Nå er det Cleethorpes Town som spiller mot Grantham i serien. Her er det en rekke tidligere Grimsby-spillere hos Clee, mens Grantham er en storklubb på dette nivået.

Stucked in Cleethorpes
Det ble buss nummer 4 ut til myenergi stadium, eller Linden Club som det het før.

Jeg planla litt ekstra tid da det var litt navigering etter man går av bussen, men her gikk jeg rett på slik at jeg selvsagt var på plass nærmest som første tilskuer!

Det ga meg tid til å studere det flotte anlegget. Selve hovedstadionet har tribunedeler på tre sider og en strøken matte. Her er det sosiale områder med ølsalg og mat. Skikkelig fotballkultur dette.

En Bring-reklame langs sidelinja var også noe overraskende for enkelte.

Nivå åtte altså og litt småstive £9 i inngang og £2,50 for programblad, men det skulle vise seg å bli verdt det.

I lagoppstillingene var det noen kjente navn fra Grimsby, men keeperlegenden James McKeown som har blitt lærer var på ferie med familien. Danny «Tinnhatt» Rose satt dog på benken for dem. Startet gjorde Leigh Overton og Paul Walker, mens Louis Boyd og Tom Jamieson var på benken. Dette er navn for dem som har fulgt litt i overkant med på Grimsby kanskje husker?

Grantham som er noenlunde lokale også dem, de hadde Tom Zerboni, som var på Grimsbys juniorlag forrige sesong. Grantham rykket ned forrige sesong og er som en storklubb på dette nivået å regne. De aller fleste her har vært tilknyttet større klubber da gjerne opp til juniornivå.

Igjen var det kjendiser å spore! Tony Gallimore var på plass for å heie frem sønnen, Dan Gallimore, som startet for Cleethorpes. Tony var jo en meget god venstreback for Grimsby da dem spilte i Championship. Sønnen Dan var et talent i Scunthorpe, men ble frigitt derfra etter nedrykket dems. Dan var forøvrig meget god og bør ha ambisjoner om å spille lengre oppe.

Komikeren Lloyd Griffith var også på plass sammen med mora.

En observasjon jeg har gjort er at unge blonde gutter går rundt med Haaland-sveiser med dult på toppen. Når dem spilte fotball på ei løkke bak stadiongresset feiret dem som Haaland og løp som han på gøy!

Selve kampen var en gysare. 412 betalende, men sikkert 600 totalt lagde et voldsomt øreleven.

Grantham stod for en meget direkte stil da dem lempet alt mot mannebeistet Greg Smith, en herlig fyr på sikkert 130 kilo. Cleethorpes ville bygge opp mer gjennom midten, men virket ganske så tannløse foran mål.

Denne Greg Smith skjelte ut dommeren da han fikk et frispark mot seg. «Før kampen kom du inn og sa at du ønsket en skikkelig krig, men nå blåser du frispark,» utbasunerte han!

Like før pause får Grantham aka Gingerbreads et straffe som Smith setter. Han kommer så med noen voldsomme utbrudd til tilskuerne med cirka dusinet antall «fuck»… Herlig!

Cleethorpes tar mer og mer over i andre omgang og det er fortjent at dem også får en straffe som settes inn til 1-1 som også ble sluttresultatet.

Nå var klokka nesten ti på kvelden og jeg gikk bort mot busstoppet, men det viste seg at det var over en halvtime til det gikk noe buss her nå så sent på kvelden. Jeg var kald og tenkte at jeg fikk gå et lite kvarter mot Cleethorpes sentrum i stedet.

Da jeg ankom sentrum var det opp med appen nok en gang, men også her var det lenge til neste buss. En halvtime å vente også her! Jeg kunne nå faktisk ha gått tilbake og tjent tid på det, men skulle ta en feil vurdering og bare starte å traske i retning Grimsby.

Da jeg kom til Blundell Park var det ennå 20 minutter til bussen skulle komme, så da stakk jeg innom McDonalds for kveldsmat og for å korte ned ventetiden.

Det ble en liten meny gitt som ble slukt gående for å være sikker på å ikke miste bussen.

Bussen kom omsider, men jeg klokket inn over 26 000 skritt denne dagen og var ikke hjemme før godt over 23.

Dag 3

Det er torsdag og i dag skal jeg til Lincoln for å se på gamle bygninger. Katedralen deres var jo med i Da Vinci-koden fra 2006.

Planen var å ta 08:39 toget, men det toget mistet jeg med 15 sekunder. Først måtte jeg komme meg rundt stasjonen for å komme inn, så var det en trapp over skinnene, så gikk jeg på det ene toget og spurte en vilt fremmed om dette var riktig tog til Lincoln. Nei, det var sporet på den andre siden, da jeg kom inn på riktig plattform startet toget å gå. Jeg kikker opp på klokka som sier 08:39:15.

Det var sikkert en mening med det også. Neste tog går 10:41. Da fikk jeg i allefall tid til å laste opp bildene fra i går til mine to lesere…

…

Baner meg vei inn i landet i sporet av vikinger
Det var noe mer hustrig i Grimsby denne torsdagen. Det var meldt 20 grader senere på dagen i Lincoln så man gikk for shorts også i dag.

Fra stasjon tre på Grimsby Town Station kunne jeg se rett opp til hotellrommet hvor jeg bor, så det er rimelig sentralt.

Toget går først gjennom et boligområde hvor man faktisk krysser over veier tre ganger før svære kornåkre tar over.

Første stopp var Habrough etter 12 minutter. Et stopp rimelig nære Immingham som er kjent for sin skipstransport. Det går faktisk en fast rute mellom Breivik til Immingham et par ganger i uka, men nå er den kun for trailersjåfører. Før kunne privatpersoner kjøpe seg lugar på ferga, men dette er en saga blott grunnet nytt lovverk etter Brexit.

Turen fortsetter videre i paddeflatt terreng.

Neste stopp er Barnetby etter 18 minutter. Nok et stedsplass fra vikingtida. Den såkalte «Vikingveien» som starter ved Humber går jo innom her.

Litt villniss, poteter og muligens mais senere ser vi noen skråninger før vi ankommer Market Rasen. Dette er et sted på litt størrelse og Bernie Taupin som skrev det meste av sangene til Elton John hadde sine ungdomsår her. Det var hans turer til Grimsby som førte til at han skrev den meget kjente sangen om Grimsby på albumet Caribou.

Litt husdyr er det på ruta. Noen kyr har brunch, vi ser også noen hester og sauer.

Så etter 52 minutter er vi fremme til Lincoln Central. Vi hopper av, mens toget går videre til Leicester.

Borte bra, men hjemme best
Lincoln er en litt større by enn Grimsby, men var ikke det under fiskeboomen i Grimsby. Her er det dog mer historiske bygg med et svært slott og en katedral. Det er også noen koselige gater opp en meget bratt bakke hvor undertegnede måtte kaste jakka.

Dette var mitt kulturelle alibi for turen, men etter å ha sett slottet og kirka var det ikke så mye mer for meg. Gatene var overbefolka med shopping i sentrum, noe som ikke appelerte så mye for meg.

Jeg tok et tog tidligere hjem enn jeg hadde planlagt.

Nå satte jeg meg på den andre siden av toget for å kikke ut vinduet i den retningen. Det var mye av det samme, men denne gangen i snirkletempo da noen luringer hadde kommet seg inn på skinnene.

Vi er hjemme til klokken 15:00 og rekker innom «Time Trap Museum» som ligger i rådhusets kjeller.

Et noe kronglete museum med hovedfokus på de siste 200 år. Det var ingenting som nevnte at byen var grunnlagte av daner, men trøsten får være at det var en egen seksjon om Grimsby Town.

At de dog hadde tatt feil i stiftelsesåret trakk mye ned.

Det var litt om forbindelsene til Norge som et plaster på såret.

Helt greit om en skal slå i hel en halvtime, men ikke noe man skal være redd for å gå glipp av.

Tilbake på hotellet nå har jeg ingen planer. Jeg har vurdert stand up på Grimsby Auditorium eller kino i Cleethorpes, men etter bånn pinne de siste dagene lokker en rolig kveld på hotellet.

Blir det dårlig engelsk TV, en boks med eddik-Pringles og en kald brus, eller er det i kveld en skalla mann slår ut håret?

Hva jeg skal gjøre i morgen har jeg heller ikke planlagt, så kanskje jeg skal drive litt research der? Nå er det jo et væromslag på vei og fra fredag kveld til lørdag morgen skal det hølje ned, vi får satse på at Blundell Park klarer å holde unna!

Dag 4

Så hva skal man finne på en hel uke i grimsbyland? Vel vi fant på noe også i dag.

Jeg våknet opp til et grått Grimsby. Mursteinene hadde et annet fargespill på morgenkvisten med mer fuktighet i lufta. Høljeregnet kommer først i kveld og i natt.

En litt treg start ble boostet av en god frokost på hotellet. Så var det ut og rusle igjen. Først innom Freshney Place på jakt etter et moderne kunst galleri, turntable gallery, som jeg ikke fant i dag heller. Så ut på den andre siden av kjøpesenteret og i retning Grimsby Fishing Heritage Centre.

Museet som viser byens fiskerihistorie med sine opp- og nedturer er på førsteplass over attraksjoner i byen skal vi tro Tripadvisor.

Da jeg var her i 2008 så bare gikk jeg forbi, men nå ville jeg gi det en sjanse.

Her kostet det £8,50 å komme inn uten guide og omvisning på Ross Tiger.

Den første delen har midlertidige utstillinger og nå var det flere gode plaketter om torskekrigen. Forseggjorte intervjuer med fiskere fra både Grimsby, Island og Færøyene illustrert med artige tegninger. Dette var meget interressant lesning og jeg tok meg god tid her og leste alt.

Det virket som at det var en stor respekt mellom fiskerne fra de forskjellige nasjonene, men at det var politikk som skapte konflikt på et høyere hold.

Videre inn i museumsdelen er det livet på sjøen som blir godt illustrert med modeller og lydkulisser, samt tekstplakater. Det kom frem for meg at det må ha vært et meget hardt liv å jobbe med fiske i de dager. Atten timers skift i tre uker var normen og lønningene var ikke de største.

I tillegg var det farlige forhold man jobbet under. Når man reiste såpass langt nord var det ofte at alt iste til slik at båtene fikk slagside og kunne kantre om man ikke hadde skift som hamret løs isen.

Jeg ble faktisk beveget av rundturen, som jeg brukte en god time på. Verdt et besøk for dem som skal ta over fjorden.

Blending in with the locals
Da jeg kom ut av museet var det ennå gråere med noen single regndråper. Så jeg bestemte meg for å sette meg på bussen til Cleethorpes for å teste ut Fish & Chips fra den restauranten de lokale mener er den beste.

Steels Corner House Restaurant er et par minutters gange fra promenaden og er et lett gjenkjennelig bygg.

Invetaret er nærmest orginalt fra 50-tallet, så her er det historisk sus i veggene.

Da jeg kom inn dørene 12:20 trodde jeg at det skulle være glissent, men til min store overraskelse var det tjåka fullt.

Det stod en kø for å få bord, men da jeg var kun en person var det et ledig bord for meg opp trappa.

Jeg satte meg til bords og fikk øyekontakt med en servitør som ga meg menyen. Jeg visste jo på forhånd hva jeg skulle ha, men av ren høflighet bladde jeg litt før jeg la inn bestillingen på en medium Haddock & Fish med ertestuing.

Det var tross alt ikke så lenge siden jeg hadde spist frokost, så dette anså jeg som en lett lunsj. Så feil kan man ta.

Inn på bordet kom en hel filet. Da snakker vi om en halv hyse med haugevis med friterte poteter og stuing.

Det smakte fortreffelig. Fisken var perfekt tilberedt, men halvveis inn var en god og mett. Sta som jeg er klarte jeg å trykke i meg alt, noe som sendte meg i food coma. Med drikke ble prisen £16,65, men her var det nok mat til å holde meg mett ut uka.

Ut på gata igjen fant jeg ut det var en handlegate som går parallelt med promenaden. Her var det også en rekke koselige butikker, barberere og restauranter.

Det var greit å få gå litt etter all maten.

Etter å ha tatt bussen tilbake til hotellet, hadde det ennå ikke vært room service, så da bare tok jeg ut igjen. Nå med Grimsby Dock Tower som mål.

Baksiden av Grimsby
Jeg heiv meg på en buss, som trolig endret rutenummer fra 6 til 8 ved det som man kan kalle bussterminalen. For jeg havnet i allefall litt mer innover i byens dybde. På høyde med Dock Tower hoppet jeg av og startet å rusle nedover mot havna.

Dette var mer utenfor allfarvei og det slo meg at det flyter med søppel i gatene. Det er virker ikke som om England har satt av penger til slikt.

Da to unge jenter på sparkesykkel suste over en trafikkert vei slo det meg at infrastrukturen også er gammeldags med få grønne lunger, noe som for meg kan virke litt utrivelig for barn å vokse opp under. Det skal sies at de lokale nok vet mer om parkområder enn meg, men det er i allefall ikke alltid rett utenfor stuedøra.

Grimsby har lenge slitt med at dem med potensiale dra ut for å studere og aldri kommer tilbake. Det er ikke foruten grunn at Grimsby har et av landets beste bortepublikum da bysbarna er spredd over hele landet.

Noen har flyttet hjem igjen med boosten vindmøllebransjen har gitt, men dem bor nok ikke i disse gatene?

Faktisk er livskvaliteten i Lincolnshire målt til å være den dårligste i England. En ganske fersk rapport sa at årene med god livskvalitet (les: helse) de senere år har sunket med ni år her. Før var man forventet å ha god helse i snitt til man var 64 år, her regnes nå snittet til utrolig lave 55 år.

Fattigdom gir dårlig ernæring, men også dårlig psykisk helse. Det er mye å ta tak i for England uten at det er Grimsbys feil.

Mens jeg surret med disse tankene kom jeg med nedover mot havna. Her var målet å komme meg nærmest mulig Dock Tower for få tatt et bilde uten at industribygg ødela sikten, men Grimsbys mest berømte byggverk synes å være adskilt for turister.

Tårnet fra 1852 og er faktisk basert på Torre del Mangia i Siena, Italia. Grimsbys «Eifeltårn» har faktisk omvisninger hver lørdag hvor man kan ta seg til toppen, men å komme seg der uten å passere kraftig røde «stoppskilt» syntes like umulig for meg som sist jeg var her. Denne gangen hadde jeg med meg kart på mobilen. Da jeg kom som nærmest ved Ørsted var det kun en vei jeg kunne tatt, men her var det et skilt med ulovlig adgang så jeg holdt meg til loven.

På veien fikk jeg iallefall sett noen gamle forfalne bygninger med masse sjel. Den gamle isfabrikken håper jeg at dem får pusset opp til hotell slik at hele området får en ansiktsløftning. Jeg fikk også sett hvor Young’s holder til. Dette er jo den lokale varianten av Findus med sin foredling av fisk til fryseprodukter. I dag kom nyheten om at man skal legge ned en enhet her lokalt med 200 ansatte.

Jeg passerte også Grimsby Fish Market, her var det også store stoppskilt så jeg fikk ikke inspisert det nærme nok.

Etter å ha gitt opp jakten på Grimsby Dock Tower for denne gang prøvde jeg å manøvrere meg mot Grimsby sentrum. Trafikksikkerheten her er ikke allverdens, men jeg kom meg da helskinnet fra det.

På veien stakk jeg innom Docks Beers. Et mikrobryggeri med bar, scene og butikkutsalg. Jeg kjøpte tre bokser med fine lokale design som jeg tenker å ta med meg hjem.

Opp igjen mot hovedårene kastet jeg på en buss som førte meg tilbake til hotellet. Nå var klokka 16:00 så da var det godt å komme tilbake på hotellet.

Da jeg så meg i speilet var jeg helt rødsprengt i øynene. Det var mye gåing nede på docken og mobilen sa 16 000 skritt.

Nå blir det oppladning til morgendagens kamp mot Mansfield som er så og si utsolgt. I morgen skal jeg sitte på gamle Main Stand ganske nærme gresset. Altså fra motsatt side som på tirsdag. Dette er noe jeg ser frem til med stor glede.

Dag 5
Etter frokost tok jeg med en liten trimtur ned til endes av Freeman Street og tilbake på hotellet. En god halvtimes rusletur det. Det var ennå vått på asfalten etter nattens kraftige regnvær, men himmelen var helt blå og sola hadde så vidt startet å ta litt.

Med 24 grader så sparte jeg krefter til kampen på hotellet med litt «hjemmekontor» før jeg tok meg ut.

Litt urutinert havnet jeg på på feil buss, men jeg hadde god tid. Jeg var i Cleethorpes sentrum halvannen time før avspark. Her var det voldsomt mange supportere fra begge lag på pubene.
Politioppbudet var uvanlig stort. Jeg vil tippe omlag 30-40 konstabler med svære vaner stående rundt. Alle supporterne oppførte seg bra da, så det virket litt i overkant.

Da jeg gikk av i Cleehorpes var det omlag et kvarters gange til stadionet. På veien var det en rekke fans som var innom Fish & Chips-sjapper langs veien.

Midtsidepiken
Utenfor Blundell Park kjøpte jeg et kampprogram og til min store overraskelse var en artikkel jeg hadde skrevet for The Mariner tatt med i denne utgaven.

Denne gangen skulle jeg sitte på Main Stand. Tribuneseksjonen som ble åpnet i 1902 er nok en av de eldste i verden, iallefall i såpass orginal stand konstruert i tre.

Det var som å komme inn i en cowboylandsby på fornøyelsespark.

Etter å ha benyttet av med et knøttelite toalett, som jeg antar var en utedo i gamle dager, var det inn i baren for å kjøpe meg noe å drikke.

Det var stekende hett og sola skinte rett inn på stadionen jeg skulle sitte på.

Setet mitt var C60 som viste seg å være rett bak Mansfield-benken. En noe begrenset sikt hvor de to radene foran meg ikke er i bruk, men du kommer ikke nærmere. Jeg var den tilskueren som satte nærmest Mansfields manager Nigel Clough. En tidligere liverpool-spiller hvis far var trenerlegenden Brian Clough.

Bak innbytterbenkene er det bare et pleksiglass som skiller fansen.

Litt kjendisspotting var det også i dag. Viseformann Andrew Pettit ruslet like foran meg, men måtte pent vente i kø da de trakk ut tunnellen da spillerne kom ut for å varme opp.

Bak meg litt på skrått var pressetribunen hvor blant annet BBC’ John Tondeur kommenterer kampene.

Jeg lot meg underholde litt for mye av maskotten Mighty Mariner som uredd ildnet opp Mansfield-fansen ved å sette rompa rett opp mot dem.

Jeg var glad for at jeg hadde caps og solbriller, men jeg burde hatt faktor 50 for det stekte godt. Da jeg lente meg ut av setet var jeg helt våt på ryggen.

Det var mest liv i mansfieldsupporterne som nok hadde en høyere promille, de ble også hjulpet frem av en tromme.

Grimsby sliter litt med å få i gang synginga. Pontoon Stand var livligere i gamle dager, men folk har vokst til og har ikke ønsket å kvitte seg med setene sine. Det er dog en fin familieatmosfære i alle hjemmeseksjonene.

Grimsby fikk en drømmestart da Abo Eisa scoret allerede etter seks minutter. Mange mente dette var det fineste målet dem hadde sett på Blundell Park noensinne. En kanonkule helt oppe i krysset!

Grimsby var gode i tjue minutter før Mansfield tok helt over. De gule var et meget godt lag, jeg ser ikke bort fra at dem rykker opp i år.

Et par ganger brøt dem alene gjennom, dem traff også treverket. Man var derfor heldige som ledet til pause.

Mansfield fortsatte der dem slapp i andre omgang og det var fortjent at dem satt inn 1-1 like før timen.

Paul Hurst gjorde noen taktiske manøvrer og man fikk bedre kontroll det siste kvarteret med spill.

Så 1-1 mot et antatt topplag var nok ikke dårlig betalt.

Da dommeren blåste av stod jeg litt igjen for at de verste køene fikk gitt seg. Jeg håpte å få snoket litt til på arenaen, men man ble skuflet ut rundt baksiden av Pontoon Stand. Da fikk jeg iallefall med meg den flotte grafittimuren.

Ut på gata var det et salig kaos med 7100 tilskuere som skulle hjem. Jeg ga opp bussen og startet å gå i retning Grimsby.

Etter å ha gått i en halvtime så jeg en buss komme kjørende, jeg heiv meg på den. Her var det stort sett bare Grimsbysupportere, så jeg tapte neppe så mye tid på den manøveren.

Jeg ilte til hotellet, la fra meg programbladet og stakk ut for å kjøpe noe takeaway.

Nå startet det å bli lørdagskveld i Grimsby med live musikk på pubene. Den gamle mannen spiste på rommet, men tenker jeg skal ned i hotellbaren nå og se litt Premier League før jeg tar kvelden.

Dag 6

Siste dag i Grimsby er her før hjemreise grytidlig mandag morgen. Jeg startet å bli litt syk før jeg la meg i går. Da jeg våknet var jeg fortsatt litt groggy i halsen.

Så bar det ned til hotellfrokosten. Samme gode gamle engelske frokosten der. På påleggsfronten er marmelade og Marmite det lengste man strekker seg her, ikke rart dem fortsatt holder på med pølser, bønner, egg og bacon…

Etter dette bar det til aviskiosken nede i sentrum for å kjøpe meg noe kald drikke. Jeg mistenker at det er gårsdagens steking i sol uten nok drikke som har fått halsen til å stramme seg til. Så planen nå er helle nedpå med brus for se om det hjelper.

Jeg kjøpte en Gatorade som skal ta seg av elektrolyttene. (Ingen annonse)

Det er i disse sentrumsgatene jeg har sett byens løse fugler, men det er den eneste kiosken jeg vet som er åpen så tidlig.

På vei tilbake gjennom parken utenfor Grimsby Minster a.k.a sognekirka kommer den første konfrontasjonen på turen…

Den ene i «To trøtte typer» kommer syklende inn rett bak meg.

Han startet å hilse, mens jeg bare sier hei og går videre.

Det skulle jeg nok ikke ha gjort. For det var jo uhøflig.

«Hei, jeg snakker med deg! Kan du skaffe meg noe å drikke?»

Jeg bare mumler noe på dårlig engelsk og går videre.

«Din polske jævel, ****** **** *****!»

«Ha en fin dag,» sier jeg og smiler.

Jeg kommer meg over veien og mannen på sykkelen finner sitt neste offer. En mann som sitter og venter på bussen.

Tilbake på hotellet lurer jeg på om jeg burde ha gitt denne mannen det jeg hadde kjøpt for å drikke. Om det var det han klarte å spotte gjennom posen, eller om han mente penger til noe annet å drikke.

Fyren hadde uansett en dårlig energi over seg og jeg har blitt lært å ikke snakke med fremmede menn… Så det så!

Ny dag, nye muligheter
Planen i dag var enten å få sett VM-finalen på en pub, eller Sunday League ute ved Bradley. Problemet er at begge deler går samtidig.

Da jeg er litt slakk var det å se VM-finalen på hotellrommet heller ikke fremmed for meg.

Engelsk TV er kjempegira før denne finalen. Her drar man frem 1966 som året sist man vant et fotball-VM og at dette kan bli første gangen man vinner VM på fremmed jord.

Noen butikkvinduer har blitt pyntet med engelske flagg. Det er klart for meg at «løvinnene» er meget populære og at damefotball har fått en meget høy status her. Folk har bestilt plass på pubene rundt om i England og starter det hele med VM-frokoster.

Jeg tviler noe på at Hege Riise hadde fått hele Norge til å nærmest stoppe opp?

Jeg vandret jo rundt på Cleethorpes i strålende vær da England spilte semifinalen. Da var det ikke mye folk der. Jeg trodde det var normen, men da jeg var der en annen dag, i heller rufsete vær, var det langt flere folk på plass.

Sunday League på en søndag
Jeg har valget om å ta bussen ut til Bradley Road hvor det er et stort anlegg for lokalfotball. Grimsby Borough har også sin stadion her hvor Grimsby Town har spilt en rekke treningskamper om sommeren.

Ikke så mange direkte bussruter ut her, men jeg hiver meg på nummer 4 som går ganske nærme.

Det slår meg at husene nord for sentrum er av en helt annen standard enn hva jeg har blitt vant med i strekket sentrum til Cleethorpes. Kanskje jeg må revurdere mitt inntrykk noe?

Da jeg ankommer Bradley Football Development Center er det et voldsomt stort anlegg de har her ute. Jeg antar at all lokal fotball må være samlet her. En hovedbane med flomlys er omringet av tolv gressbaner, ørten minibaner, en kunstgressbane og et stort klubbhus i midten.

Jeg har googlet med til at det skal spilles to kamper i Sunday League, men det er spill på en rekke baner og det er ikke lett å forstå hvem som spiller hvor.

Kampen jeg har sett meg ut først er Old Clee Sewell mot Cromwell i en lokal cup. Begge lag har flere kjente navn (for meg). Spiss for Cromwell er Louis Boyd, tidenes yngste målscorer for Grimsby. Louis fikk ikke kontrakt videre med Grimsby og har gått til Cleethorpes Town, men han spiller også her sammen med en annen Boyd jeg antar må være broren.

Old Clee Sewell har også en gammel kjenning i Nathan Emson og han scorer en rekke mål denne formiddagen i en kamp dem vinner 12-1. Her så jeg første omgangen frem til det stod 5-0.

Banene var flotte, men litt høyt og tørt gress gjorde det vanskelig å få til det beste spillet. Jeg ser masse 6. divisjon hjemme i Stavanger, men dette var litt under det nivået til tross for at en rekke spillere har vært innom akademiet til Grimsby opp igjennom.

Klubbene i Sunday League har ganske så frie tøyler med å sette i sammen lag, så kvalitetsforskjellene kan være store.

På en annen bane spiller Humberston mot Westmarsh. Peter Winn har signert for Westmarsh, men jeg så han ikke i dag. Det kan skyldes at jeg enten så på feil kamp, at han ikke var med eller at jeg ikke kjente han igjen. Lokale Peter kommer jo fra Cleethorpes og er en av skummelt få lokale spillere som har spilt på et høyere nivå, han stod i Scunthorpe da de var i Championship og var også innom Grimsby Town da vi var i Conference Premier.

Etter en drøy time med lokalfotball tar jeg turen hjem igjen. Det spilles jo VM-finale og jeg ser at jeg kan få meg andre omgangen mellom England og Spania.

På bussen sitter to damer og diskuterer fotball. De mener damene nå har tatt over hegemoniet og at det nå må vil bli slutt på masinga om 1966.

Det virker som om løvinnene nærmest bærer en fotballnasjons ære på skuldrene. Jeg får nærkontakt med en marihøne som kravler meg opp foten da vi snirkler oss mot sentrum gjennom en melkerute.

Da jeg ankommer sentrum er gatene nå nærmest folketomme.

Rommet har blitt ryddet da jeg får på BBC til andre omgang. Løvinnene ligger under 1-0 og sliter med å klore fra seg. Spania blir verdensmestre. 66-spøkelset lever videre i fotballens vugge.

Alle var enige om at det var en kjekk tur
Så om det blir så mye for meg å skrive hjem om i dag spørs vel? I morgen tidlig går flyet 06:10 fra Humberside. Med utsjekking av hotell og en liten halvtime i taxi så blir det tidlig opp. I kveld blir det derfor å tenke koffert.

Det passer seg derfor å oppsummere turen nå.

En uke på ferie i Grimsby, er det for alle? Det korte svaret er nei. Du får komprimert det viktigste ned på ei helg. Skal man ta med hele familien en hel uke, kan man ha det som en base for å se andre ting i øst-England. Her er det ikke langt til historiske byer om York og Lincoln. Det er mange vikinglinker her om man er interessert i slikt.

Samtidig har jeg kost meg, dette skyldes nok en nærmest autistisk tilnærming til en by og et fotballag jeg har fulgt tett i 35 år.

Om man ønsker å se det ekte England og ikke masse shoppinggater i London, så er dette for meg mye mer interessant.

Så hva er status hos lokalbefolkningen og deres forhold til fotballklubben? Da jeg var her for femten år siden så jeg knapt noen som gikk rundt i Grimsby-drakter. Folk gikk i fotballdrakter, men det var som oftest storlag i Premier League.

Dette var i 2008 hvor jeg etter Football League Trophy-finalen tilbrang en liten uke i Cleethorpe før jeg så den påfølgende seriekampen borte mot Rochdale for så å fly hjem fra Manchester.

Når jeg nå ser grimbarians i fotballdrakter vil jeg anslå at to av tre går rundt i Grimsby-drakter. Så det har blitt en bedring. Av en eller annen grunn går det en rekke folk rundt her i Newcastle-drakter, uten at jeg helt ser linken bortsett fra draktene.

I selve byen er det lite Grimsby Town å spore. På den enorme JD Sports-butikken i sentrum solgte dem kun Premier League-drakter. Så mye suvenirer er det ei heller mulig å få tak i, det går mye i store kjedebutikker.

Når det kommer til selve byen så er det så mye man kan gjøre for å forbedre den. Man henger voldsomt etter på infrastruktur. Man snakker om bli en grønn by med sitt fokus rundt vindmøllene, men å sykle rundt her virker livsfarlig.

Det skal sies at det ikke er lett å forbedre dette da gatene er smale med murhus som ligger tett i tett hvor «hageflekken» foran huset kun har plass til de tre-fire søppeldunkene man har fått med kildesortering.

Busstilbudet synes dog å ha blitt mye bedre enn sist jeg var her for femten år siden. I hovedårene går det busser hele tiden og det er lett å komme seg rundt.

Grimsby har ikke så mye å tilby turister, det er til Cleethorpes turistene drar. Jeg støtte på folk her fra innlandet som hadde tatt en dagstur ut til solkysten.

Man har et kulturtilbud med Grimsby Audiotorium som den største scenen, her var det blant annet stand up med velkjente Jack Whitehall da jeg var her.

Av konserter er det en voldsom rate av coverbands som blir booket. Yardbirds hadde blant annet et Cramps-coverband som spilte under mitt opphold.

Docks Beers har også konserter og stand-up på plakaten til tider, men det kan gå uker i mellom.

Jeg undrer på om vikingene som kom her i år 866 møtte på den samme gjestfriheten som jeg har? Folket her er nemlig veldig hyggelige, høflige og hjelpsomme. Det er «Hello Love» over hele linja. Det unnskyldes om det er jeg som knoter det til med å gå i veien for dem og man stopper deg om du er på vei inn på en lang blindvei på søk etter Grimsby Dock Tower.

Det har dermed blitt til en uke jeg nok kommer til å huske hele livet. Det er ikke alle sydenturene jeg klarer å skille fra hverandre, sånn sett var dette noe for seg selv.

Jeg takker dem som har lest helt til her. Over og ut.